En passende gave? om Standard og MAFIA (OR ONE UNOPENED PACKET OF CIGARETTES)

Kurator: Eivind Furnesvik

Pressemeldingen til verkene som stilles ut på STANDARD (OSLO) er en nødvendig ramme for å få med seg utstillingen overhodet, ja, jeg vil faktisk gå så langt som å si at utstillingen langt på vei tar sted i pressemeldingen (noe som, tenker jeg noen ganger, er standard på STANDARD).

Ordet mafioso betyr først og fremst cool, noe som definitivt preger STANDARD. Furnesvik & co gjør god bisniss på det internasjonale kunstmarkedet (nå sist på Miami Art Fair) og at kunstnere i stallen frekventerer internasjonale biennaler er selvfølgelig solid krutt i merkevarebygginga. Skryt fra Power Ekroth i Frieze krydrer cred’en ytterligere. STANDARD er rett og slett en av de få internasjonale varene kunst-Norge har å skilte med for tiden, og Furnesvik hegner om sin rolle som gudfar med stø hånd (at han inviterer kritikere på kaffe for å diskutere hvordan de anmelder hans stall, og korrigerer oppfatningen av ”sine egne” i offentlige debatter, gjør ikke analogien svakere). At galleriet kaller seg STANDARD (OSLO) betegner samme syndrom, all den tid det gir inntrykk av at det finnes flere “filialer”.

Enkelte verk skiller seg positivt ut, spesielt vil jeg nevne David Lieskes The Nature Of Your Oppression Is The Aesthetik Of Our Anger, hvor fragmenter fra mafia-diskursen også gis en tydelig funksjon innenfor gallerirommet. Sekvensen mange forbinder med mafiafilmer, hvor champagne helles opp i tårn av glass, er her reversert. Dvs: glassene er snudd på hodet, slik at en eventuell champagne ville havne på gulvet, og ikke i glassene. Som løsrevet fra sin opprinnelige sammenheng blir dette scenario, i gallerisammenheng, til et monument over mafiamytologien. Selv om champagnen er utenfor rekkevidde, og vi må nøye oss å se rammene for en måte å servere den på (og gratis pils), er det en generøsitet i dette verket som reflekterer sammenhengen den befinner seg i foruten å trekke opp en virksom linje mellom galleriets logikk og mafiaens jeg ikke finner ellers på utstillingen. Matias Faldbakkens Sometimes You Just Have to Play Hardball er typisk for tendensen til å omsette eksternt materiale til slicke gjenstander i gallerirommet. Gjenstandene forutsetter en svært aktiv leser – noe som antagelig illustreres aller best i Johannes Wohnseifer fotoserie av varebiler. Bilene har i seg selv lite med mafia å gjøre direkte, men, innenfor rammen av presseskrivet, er det lett å lese dem som beholdere for lyssky virksomhet.

Det er altså nærliggende å koble mafiatematikken til relasjonen mellom galleriet og den besøkende. Spesielt om vi leser videre i pressemeldingen og ser at utstillingens egentlige tema er gaven. Innenfor mafiakodeksen er en gave både en beskyttelse og en trussel, får vi vite (denne dobbeltheten illustreres fiffig i Claire Fontanes In god we trust, som består av en mynt som skjuler et knivblad). Man får noe ekstra hvis man opprettholder koden, men straffes om man ikke svarer med en egnet motytelse. Er kunsten en gave? Og, hvis den er det, hva slags motytelse er man som tilskuer knyttet til? Jeg stusser. Det slår meg at svaret ligger i at selve presseskrivet, og at man som leser av det allerede har signert en kontrakt. Spørsmålet er hvilken. Kanskje denne anmeldelsen er en tilstrekkelig motytelse? Og, hvis ikke, vil jeg straffes?

Det er festlig å følge sømmene mellom presseskrivet og kunsten, vi kan jo kalle det en gjettelek for intellektuelle; men som kunst betraktet er forholdet mellom presseskriv og de påståtte temaene, gaven og mafiaen, ikke distinkt nok til å fungere tilfredsstillende. Verkene illustrerer kryptisk påstandene i pressemeldingene, og tilfører bare unntaksvis noe virkelig nytt. Noe som er synd, for det er et unikt prosjekt som er i sving på STANDARD (OSLO). Dessuten, vil jeg føye til til slutt, liker jeg godt tanken på galleriet som et sted for utveksling av gaver, og, ikke minst, et potensielt truende sted. Jeg skulle bare ønske at flere av verkene, i større grad, ble mer en rekvisitter i et sofistikert mindgame. Ja: at de selv var en trussel eller en beskyttelse.

Kjetil Røed

(preview av anmeldelse i Billedkunst)