Konseptuelle kulisser. Om Several ways out (UKS)

Kurator: Craig Buckley

Several ways out er en ganske lite generøs og ganske tørr utstilling. Mye av årsaken ligger i det uttalte utgangspunktet: ”arkitektur [er] som språklig figur og bilde i samtidskunsten på den ene siden […] blitt en utmattende klisjé, mens det på den annen er minimalt utforsket. Det gjelder enten disse tropene fungerer som en slags Potemkin-arkitektur, som billedbakgrunn, eller som kommentar til modernitetens spøkelser. ” Denne typen språk er typiske for presseskriv og katalogtekster, særlig ved at forfatteren konstaterer en rekke forhold med den største selvfølgelighet, snarere enn å ta seg bryet med å presentere et resonnement som kan fungere som rimelig inngangsport til utstillingen. Jeg kommer tilbake til Potemkin.

Sean Snyders A Revisionist Model of Solidarity og Gareth James’ Sweat Equity står i stil med forsettet. De dreier seg begge rundt byplanlegging, men fremstår som i overkant hemmelighetsfulle og selvopptatte. Det tilstrebes antagelig en prosessuell kunst her, i form av bidrag til en uavsluttet utforskning av arkitektur innenfor kunsten, men jeg kan ikke helt se hvordan. Julie Beckers W(hole): Federal Building er rausere når hun setter offisiell arkitektur opp mot hjemmevideoens intimiserende og spontane lek-estetikk. Et gøyalt rot av et arbeid! Adriana Kuipers Tilt-up Storage Unit relaterer seg imidlertid til en intervensjonistisk tradisjon, hvor kunstgjenstandens praktiske anvendelighet skal demonstreres i galleriet. Men til forskjell fra f eks N55 verken dokumenteres eller påvises bruksverdien tilstrekkelig, noe som lukker verket inn i galleriet og medfører et inntrykk av halvhjertet intervensjonisme. Marius Enghs to arbeider slår an en litt annen tone. Det ene arbeidet er en minimalistisk talerstol, den andre et pikselert skittenrealistisk fotografi av stoler plassert på en plattform ved en elvebredd: sammen skaper et kontrapunktisk spenningsfelt som gir tilskueren et etterlengtet pusterom å lufte tankene i. Ibon Aranberri Cavity, et furugulv bygget over tomflasker, er nok likevel, med sin særegne (så vidt merkbare) svikt og lyd når man krysser det, det beste arbeidet. Kontakten mellom tilskuer og verk inviterer her til videre refleksjon, til forskjell fra de kjølige, distanserte, andre verkene.

Hovedproblemet med Several ways out er nok at utstillingens konseptuelle basis løser arbeidene, som selvstendige verk, opp i en slags idemessig unntakstilstand. Kunstnerene viser nemlig til arkitektur på en ”overlagt, indirekte måte.” Det er altså ikke verkenes egenart som er det avgjørende, men deres samlede evne til å henvise til arkitektur som et estetisk problemfelt innenfor et prosessuelt paradigme. Verkene er altså brikker i en overordnet refleksjon, som aldri blir helt klar for meg, enn si produktiv, inviterende.

Potemkins kulisser, som kuratoren henviser til, betyr – som kjent – landsbykulissene fyrst Potemkin lot oppføre for å imponere sin elskerinne keiserinne Katarina da hun var på besøk. I forlengelsen av denne metaforen lar Several ways out seg beskrive som nettopp et slikt kulissemakeri. Ideene er kulisser for verkene, og verkene er kulisser for ideene. Arkitekturen som utarbeides gir imidlertid like lite rom for det faktiske som de fyrstens kulisser gjorde. Men med Araberris gulv har likevel utstillingen noe å gå på.